Leken i
sklia:
Det
er en formiddag i vinter, hvor vi er inne på pga isete føre ute. Dette er en
småbarnsavdeling. Ungene leker i stua og
i gangen. 2 voksne sitter i stua og passer på. Vi har en fin dobbel sklie som
står i stua. Det er fire barn som sklir på sklia etter tur. De har det veldig
gøy. Jeg sitter ved siden av sklia og hjelper de som vil ha en finger å holde i
når de skal skli ned. Jeg og en av ungene får støt når vi tar på hverandre og
det blir latter av det. Etter en stund
sitter et barn på toppen og skal skli ned, men plutselig får han et spark i
ryggen av en litt større gutt som står bak han. Den lille gutten som blir
sparket ned, går på hode ned sklia og lander veldig hardt på hode og den ene
armen. Han begynner å gråte veldig. Gutten som blir dyttet får hjelp av en
annen voksen som tar han på fanget og trøster.
Jeg tar med meg gutten som sparket og setter han ved plassen sin i
gangen. Han blir sint og gråter. Jeg
forklarer han at det ikke er lov å sparke. Jeg sier at nå skal du sitte her til
jeg er tilbake. Men han går fra benken han sitter på med en gang jeg har snudd
ryggen til. Jeg setter han på benken gang etter gang og forklarer at det å
sparke noen er ikke lov. Han er veldig sint der han sitter på benken. Etter en
stund slutter han å gråte og vil være med å leke igjen. Jeg sier at det er
greit. Etter episoden var jeg og han som sparket gode venner.
Analyse og
teoretiske perspektiver:
Innledning
til denne praksisfortellingen er at ungene sklir ned sklia etter tur med hjelp
fra en voksen. Ungene har det gøy. Jeg er sammen med ungene. Vier mitt hele jeg
til hva som skjer på sklia. Det er et fellesskap som oppstår, noe ungene og jeg
gjør sammen. Leken har egenverdi og er den viktigste side av barnekulturen. Leken
er at barna skal skli med hjelp av meg. I dette tilfellet lærer barna å innordne
seg etter hverandre. Hvordan barna lærer seg til å gå etter hverandre i sklia.
De lærer at samarbeid er det beste. Ingen sniker i køen til
sklia. At alle fire barna er med, ingen blir utestengt. Vet ikke om det er at
jeg sitter ved sklia og er med i leken. Det går veldig bra lenge. Jeg stiller meg noen spørsmål. Hva
får den større gutten til å sparke han mindre? Kan det være den mindre gutten
sitter for lenge på toppen av sklia. Eller fikk han bare lyst til å sparke han.
Jeg vet at barn er veldig impulsive. De gjør ting uten at de vet hvorfor de
gjør det. Noen biter for å få oppmerksomhet. Kanskje var det at han ville ha
oppmerksomhet fra meg. Jeg var opptatt med den mindre gutten, slik at han
skulle få skli ned sklia. Noen barn vil ha oppmerksomhet på denne måten. Søker de grenser spør
jeg meg også. Vil de at jeg fortelle/vise de hvordan de skal gjøre ting? Det
ligger nok i manges natur hvordan du oppfører deg. Han har fått samme
«oppdragelse» i barnehagen som alle de andre barna. Vist fra første stund hva
som er riktig og galt. Hvorfor blir han sint? Er det på grunn av at jeg har
tatt han med ut i gangen, eller er han sint på meg. Er han sint fordi jeg sier
at han ikke får lov til å sparke. Jeg forklarte han at det ikke var lov å
sparke, at den mindre gutten fikk vondt. Jeg brukte ord som en gutt på 2 år og
9 mnd. skal kunne forstå. Kunne jeg ha gjort dette annerledes? Skulle jeg ha tatt en annen vei, vist gutten hva han hadde gjort istede for å ta han bort fra hendelsen. Ved å vise han den gutten han sparket og forklart han hva som skjedde med den mindre gutten. Sagt at den lille gutten hadde det vondt. Jeg sitter ved sklia og leker sammen med ungene som sklir. Godt samhold er
det i leken. Ungene ler og sklir. Barna som sklir er i leken, jeg viser
både engasjement og lekenhet. Barna føler trygghet siden en voksen er med.
Barna lærer å ta hensyn til hverandre. Den eldre gutten føler trygghet, siden
jeg og han blir venner igjen.
Jeg
refererer til rammeplanen kap. 1.3
Danning gjennom omsorg, lek og læring kap. 2 Omsorg, lek og læring. Visjonen
til vår barnehage som er trygg, leken, lærende og engasjert. Toddlerkultur av Gunnvor Løkken kap. 3 og Æ trur dem søv av Kari Pape kap. 8.
